Det er høst og verden rundt meg har skiftet ham. Alle bladene på trærne har blitt gule og orange og bakken føles mykere å trø på. Når jeg ser ut vinduet ser jeg bare tomme grener fordi alle de gule og orange bladene har falt ned. Nå danser de sin egen dans langs bakken i vinden. Rundt og opp før de blir fanget av en saftig hundekjeft som finner dansende løv svært undeholdende å fange. Selv om denne årstiden er uendelig vakker og selv om luften føles renere og friskere enn i noen annen årstid, fører den ofte med seg den styggedommen man kaller influensa. Dette er stort sett den eneste tiden på året jeg blir syk og heller ikke i år klarte jeg å slippe unna.
Med hakkende tenner, badende i svette, inntullet i en tykk dyne danset jeg min egen dans langt inn i feberfantasiene mine. Jeg har ofte lurt på hvor de kommer fra og hva som gjør at den febersyke hjernen bestemmer seg for å vise meg tanker og ideer jeg ikke ville ha satt meg ned å reflektert over før. Noen ganger er disse fantasiene nettopp det; fantasier. Tull og usammenhengende vas som ikke gir noen mening i det hele tatt. Andre ganger trigges tanker som lenge har ligget og ulmet i underbevistheten, men som jeg kanskje ikke helt har turt å ta og føle på. Iallefall er det slik for meg og min hjerne.
Denne gangen var det store spørsmålet mitt drømmer. "Follow your dreams" er rukket å blitt en klisje som man hører og leser om over alt. Alle sier at du skal følge drømmene dine og jeg opplever at det er blitt en opplest og vedtatt sannhet. Hva så om man ikke har noen drømmer? Eller kanskje man ikke vet hvilke drømmer man egentlig har? Kanskje er det slik at drømmene skifter like fort som vinden skifter retning, eller at man drømmer om ting man egentlig ikke ønsker. For meg har den siste tiden vært som å vakle rundt på en verden som skjelver og faller fra hverandre. Jeg har byttet studier, endret retning i livet, mistet en hund og følgesvenn og fått en ny, helsen skranter mer og mer og lager begrensninger der jeg ikke ønsker å være begrenset og over alt rundt meg skjer store og små forandringer jeg må forholde meg til. Alle mingvasene jeg prøver å balansere på hodet mens jorda skjelver under meg har plutselig formert seg og blitt flere og tyngre. Jeg anser meg selv som en drømmer og mener med hele mitt hjerte at drømmer er noe man skal følge. Likevel blir det litt vanskelig når man drømmer om å bli proff danser etter å ha sett So You Think You Can Dance, dedikere hele livet til hund, hundetrening og hundeoppdrett når jeg snakker med mine hundevenner og ikke minst bli den neste Lars Monsen hver gang jeg kjenner friluft mot huden min og ser fjell og natur i det jeg vender ansiktet bort fra by og bebyggelse.
Det er likevel en trøst å vite at vi alle føler det slik noen ganger. Heldigvis har jeg en bestemor piletre som kan fortelle meg å lytte til hjertet.
Que que na-to-ra
You will understand
Listen with your heart
You will understand
Let it break upon you
Like a wave upon the sand
Listen with your heart
You will understand
Min bestemor piletre heter Mamman mine.
Selv om hun ikke ligner særlig ved første øyekast er hun også vis, omsorgsfull og forståelsesfull. Hun klarer alltid å få meg til å smile og gir meg gode råd uten selv å lede meg den veien hun ønsker.
Hva er så drømmen min? Hva er det jeg skal følge med hele mitt hjerte? Jeg vet ikke helt. Alt jeg vet er at jeg aldri må slutte å lete.
T x
