I feel the stillness of the sun and I feel fine

Sola er tilbake. Det er ingen tvil om det. Jeg så henne i dag. Like vakker som i fjor. Det gjør noe med deg å se sola den første gangen etter hennes alt for lange fravær. Ikke bare blir humøret bedre, smilet og latteren lettere å finne frem, men det gjør noe med selve kroppen. Noen stoffer slippes løs og man føler seg straks annerledes. Bekymringene jeg grublet så hardt over i går virker plutselig overkommerlige. Beina blir lettere å løfte, og hodet føles ikke så tungt. Mørketida kan røyne på, særlig når vinteren består av bare is, sørpe og vann. Likevell ville jeg aldri vært foruten den. Hvor enn tappet av energi man kan føle seg mot slutten av en lang, mørk periode, sitter man uten tvil igjen med mer energi etter det første solglimtet enn man hadde før man gikk inn i mørketiden. Uten mørket ville jeg aldri kunnet satt så stor pris på sola og lyset. Uten mørket ville ikke magen og hodet bruset om kapp av ren lykke når de første solstrålene treffer ansiktet og blender deg fullstendig. Både av sitt sterke lys og sin skjønnhet. "Vi har sola og snart er det sommer!" <3

Her treffer sola toppen av Blåmann. Utsikten er fra Håkøya hvor vi (jeg og Arni) la søndagsturen i dag, sammen med Trine-Lise, Dacota, Ella, Klara, Gøte og Caro :)

T x

When karma hits you I wanna be there just in case

To slitne og våte gutter etter fjelltur. 

Arni til venstre, Chogan til høyre.

Bernerhusets Chogan er tilbake på besøk. I dag fyller han ett år, og bursdagen ble feiret med en våt fjelltur sammen med meg, Arni, Randi og Toya. Det falt godt i smak hos alle bursdagsdeltakerne :) 

Nå skal hundene få ta det piano resten av dagen mens jeg og Eivind legger turen til Kvaløya og Norsk Berner Sennenhundklubb Troms' årsmøte med påfølgende årsfest! :D whoop whoop!

T x

What a lovely holliday, there's nothing funny left to say

Året 2013 har rukket å bli 7 dager gammelt. Det har vært 7 innholdsrike dager, både på godt og på vondt. Jeg er tilbake på skolebenken og starter opp med forelesninger i morgen. Nerd som jeg er må jeg likevel være godt forberedt og ha kommet gjennom det aktuelle pensum før jeg møter opp til gjennomgang i auditoriet med foreleseren.

Det er deilig å elske pensum. Den følelsen var en følelse som forsvant mer og mer under det året jeg studerte juss, og bøkene ble noe jeg måtte komme meg gjennom for å bestå eksamen. Nå klarer jeg nesten ikke legge dem fra meg. Selv om jeg virkelig prøver å holde tilbake, snakker jeg hull i hodet på Eivind da jeg bare må fortelle om alt det spennende jeg har lært. Nå gjør savnet etter min kjæreste venninne Maria seg gjeldende. Jeg vet at selv om mine interesser ikke alltid er øverst på hennes interesse-liste, ville hun med et stort smil om munnen lyttet til alt jeg hadde å si, sugd til seg kunnskapen min og hun ville ønsket å ta del i det jeg brenner for. Heldivgis kommer hun på besøk til meg om en mnd. Det skal bli så deilig å ha en hel helg med bare Maria! <3

Therese og Maria

I løpet av de 7 dagene vi har vært inne i år 2012 har jeg også rukket å melde Arni på tre utstillinger i vår. Dersom det går bra, blir det kanskje et par til på høsten også. Bitt av basillen? JA! x) Jeg føler meg litt som en liten læregutt der jeg skal følge min fantastiske oppdretter rundt i landsdelen for å stille ut den vakre skapningen vi er så heldig å kan kalle vår, samt hennes nydelige utstillingsdronninger.

Fotograf: Siri Andersen

Anledning: THK Utstilling september 2012

Det er likevel ikke bare gode ting som har preget det nye året. Helt plutselig fikk vi et alt for nært møte med døden. Et møte ingen av oss kunne forutsett. Min kjære Gabriels bestefar på farsiden, Jens, ble funnet død ved sengen sin for et par dager siden. Frisk og rask har han alltid vært. En meget klok og kunnskapsrik mann, med en fremtredende kunstnerisk side. Han var også en ihuga Manchester United-fan, og en fotballmann i hjertet. Et godt hjerte. Etter skilsmissen mellom Liselotte og Thomas har jeg ikke truffet Jens ved mange anledninger. Likevel har han alltid vært der, som en mann som alltid skal være der. Det er skremmende å tenke på at livet kan ende så brått. Jeg vet, at for mitt vedkomne, har jeg så mye jeg skulle gjort. Så mye jeg skulle sagt og vist. Jeg tenker ikke så mye på at jeg selv kan falle bort, det ville jo ikke fått store konsekvensen for meg selv, da jeg ikke ville vært her. Jeg tenker mer på de rundt meg. De som jeg er så inderlig glad i, og som jeg virkelig håper vet det. Jeg tenker på alt jeg skulle ha sagt til dem. Alt jeg skulle vist dem, og alt vi skulle lære hverandre. Jeg tror aldri jeg fortalte Jens at jeg beundret han som menneske. Eller hvor høyt jeg har satt pris på Narnia-boken jeg fikk av han. Visste han det? Livet er underlig. Døden er enda verre. Jeg skal ihvertfall bli flinkere å holde fast på de jeg har rundt meg. Smile til dem og vise dem at de er viktige for meg. 

T x