Etter en helt vanlig dag i går skulle jeg og Liselotte delta på kultur- og næringsgallaen Kong 2012. Selv om programmet så helt herlig ut, med artister som Christel Alsos, Peter Estdahl og Oh!, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke var spesielt overentusiastisk. Gallakjoler, sminke, høye hæler og oppsatt hår er ikke helt min greie. Liselotte sa jeg ikke kunne gå ikledd superundertøy og microfleece. Selv om de var helt nyinnkjøpte. Dette var jeg ikke enig i. Hun tok derfor kontrollen og avverget katastrofe. Jeg fikk lov å ha på meg converse mot at jeg brukte en litt merkelig, blomstrete strømpebukse. Jeg mistet tellingen over hvor mange som spurte om leggene mine var tattoverte. En hyggelig herremann innrømmet tillogmed at han hadde tenkt "ho der e ikkje rett på en flækk" da han hadde sett meg. Takk, Liselotte.
Det som jeg hadde trodd skulle bli en hyggelig kveld med god musikk, latter og nye bekjentskaper, viste seg å bli så utrolig mye mer enn det. De serverte jordbær og druer i foajeen og priser skulle de dele ut. Da "Årets Talentprosjekt 2011" viste seg å gå til undertegnede og hennes partner in crime for vår innsats med Dreamcatcher i det foregående året tror jeg noe eksploderte inni hodet mitt. På en god måte, vel og merke. Jeg glemte helt at jeg hadde på meg både kjole og blomsterstrømpebukse og hoppet i lykkerus opp på scenen. Der ble vi overrakt en sjekk som var like stor som meg selv, blomster, diplom og en fantastisk glassblåst statuett fra Glasshytta Blåst!
Slik kan man se ut når man er lykkelig.
Man behøver selvfølgelig ikke se slik ut, men det er en av flere muligheter.
Nå skal vi altså en uke til Texas. Jeg er litt bekymret for varmen og den flytende luften, men gleder meg mest. Er det for tidlig å begynne å pakke nå...?
T x
