Forever can never be long enough for me

Forrige uke var jeg i Austin, Texas, og South By South West (SXSW). Temperaturmåleren viste 23 grader og 80% luftfuktighet, shortsen og singletten var kommet frem fra sitt gjemmested langt inn i skapet og ryggsekken var fullstappet med kamera, solkrem, gnagsårplaster og andre nødvendigheter når man skal utforske nye landområder.

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet hjemme og leser pensum. Temperaturmåleren viser -1 grader og lufta er ikke fuktig lengre. Bakken er dekt av deilig, hvit snø og på himmelen danser nordlyset til sine mystiske rytmer. Jeg er fortsatt svimmel fra uken som har gått og skal prøve å gjøre en liten oppsummering av mine inntrykk fra min første deltakelse på verdens største musikkbransjefestival; SXSW.

Jeg vil starte med å si at jeg aldri vil kunne skildre opplevelsen slik den fortjener. Til det fins det ikke ord.

På de to ukene festivalen foregår inntar 35.000 registrerte festivaldeltakere fra hele verden hovedstaden i Texas; Austin. Hovedåren i byen, 6th street, er avstengt for trafikk. I alle bygninger, eller objekter som kan fungere som bygninger er det satt opp en eller flere scener, eller objekter som kan fungere som scener. Hvert eneste gatehjørne er okkupert av artister og band som ønsker å øke sin fanbase og spre sin musikk til verden. Gatene er dekt av et feststemt menneskemyldrer så langt øyet kan se, samt et tykt teppe av alkohol og svette, og pot'en flyter helt åpenlyst. Politiet har ikke kapasitet til stort annet enn å prøve å være synlig, og å prøve å ta hand om de aller groveste tilfellene av kriminalitet. På SXSW er det meste lov, og alle synes å leve etter regelen "what happens on tour stays on tour".

Det som slo meg svært tidlig var hvor inderlig usynlig man blir i slike folkemengder. Ikke bare jeg, det er vel ikke en enorm bragd for en jente på 1,53 å bli usynlig, men alle sammen. Jeg har ikke tallet på hvor mange band og artister jeg har sett i løpet av uken, men desverre husker jeg kanskje navnet på to av dem jeg ikke hadde hørt om fra før. Jeg har også møtt mange dyktige og kjempetrivelige bransjefolk, men jeg husker dem ikke. Jeg vedder høyrehanda mi på at de fleste som har møtt meg heller ikke husker meg lengre. Kaoset sluker alle, og inntrykkene blir så alt for mange til at noe som helst klarer å feste seg på et skikkelig vis.

Samtidig er det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. En opplevelse ulik noe annet jeg tidligere har opplevd. Showcases, konserter, sykleturer og flaggermus. Mennesker, mat, messer og musikk. Fremfor alt musikk. Amerikanerne gjør ingenting halvvesis, og jeg har med meg hjem mange gode ideer om hvordan man skal og ikke skal arrangere best mulige helhetlige musikalske opplevelser. Jeg har lært mye, sett mye og ledd mye.

Jeg kan konstaterer at SXSW 2012 var en suksess!

T x

Hitch a ride on the back of a butterfly

I går klokken 12:00 gikk startskuddet på årets begivenhet; Finnmarksløpet.

En etter en kjørte sledene ut fra Alta sentrum før de møttes i Sorrisniva for re-starten. I år som i fjor må jeg følge det hele på TV og internett, og i år som i fjor river det langt inn i kroppen å ikke få være med på folkefesten jeg i så mange år har vært en del av. Når jeg lukker øynene kan jeg kjenne lukten, og høre over 1000 hunder hyle av ren og skjær glede, og jeg kjenner at jeg savner Alta.

Sorrisniva 2009

Jeg prøver å pakke til avreise tidlig i morgen, men har ikke helt hodet med meg. Alt for ofte oppdateres resultatservice på www.finnmarkslopet.no og jeg må innrømme at jeg har forhøyet puls mens jeg følger med favoritten Harald Tunheim som i skrivende stund leder verdens kanskje tyngste trekkhundløp.

Bilder: Therese, Finnmarksløpet 2010

I morgen vender jeg nesa bort fra snø og kulde, og starter på et helt annet eventyr. SXSW i Austin, Texas står for tur og jeg gleder meg stort! Jeg har ingen anelse om hva jeg kan forvente meg, men håper at værmeldingen som spår regn tar feil... Bikinien og solkremen er iallefall kommet seg i kofferten, og med godt humør skal dette bli en fantastisk opplevelse, uansett vær! Heldigvis kan jeg følge Finnmarksløpet på nett fra Texas like godt som fra Tromsø, og da skal jeg klare meg!

HEIA TUNHEIM!!!

Tx

I just opened up my eyes and let the world come climbing in

Texas-turen nærmer seg med stormskritt. Kalenderen viser en uke til vi forlater det kalde nord for en uke med sol, støv, musikk og cowboyboots. Når jeg setter meg ned og tenker på det gleder jeg meg vilt. Det er bare synd, eller kanskje like greit, at det sjelden blir tid til å tenke på det. Dagene er fylt med skolearbeid, jobb og litt frisk luft innimellom slagene, med det resultat at de fyker avgårde, og før jeg vet ordet av det er jeg i Texas. 

Jeg har forøvrig lært siden sist at det ikke er lurt å ha øretelefoner hengende på magen mens man pusser saker og ting med stålull. Lyden kommer seg liksom ikke veldig godt frem når øretelefonene er fylt med stålull. Tenker jeg må kjøpe meg nye i Texas. 

Jeg har i den siste tiden gjennoppdaget gamle gleder. Brødskive med prim er en av dem. Southern rock-gruppa "Train" med albumet "Drops of Jupiter" er en annen. Nå går plata på repeat gjennom mine stålull-tette øretelefoner, men det gjør ingenting. Jeg overdøver lyden uansett når jeg ivrig synger med på sangene jeg elsker. 

Det er ikke stort annet å gjøre enn ta på seg superheltkappa og dykke ned i skolebøkene igjen. Det er snart helg, og det er snart tid for Texas!

T x