You promised me Broadway was waiting for me

Da jeg var liten fulgte jeg med stor iver med på barne-tv programmet "Huset med det rare i". Tanken på et hus med mye rart i, et skattekammer, engasjerer meg fremdeles veldig, selv om fødselsattesten sier at jeg begynner å nærme meg et voksent pikebarn. Mamma blir, akkurat slik som meg, svært lett knyttet til ting, og liker ikke å kaste dem. Huset til Mamma er derfor et slikt engasjerende skattekammer. 

Dette er hvordan en hund utstyrt med pulk for hund ser ut.

Foto: Ut På Tur Aldri Sur

Hjemme i kjelleren til Mamma fant jeg denne lille skatten. 

En barnepulk fra tidlig 80-tallet. Mitt store prosjekt blir nå å pusse den opp og tilpasse den slik at Arni skal kunne trekke den. Pulkdraget er bredt nok til han, men magebeltet som mennesker skal bruke til å trekke, må modifiseres slik at det er tilpasset en liten hundemann. 

Jeg har nok en liten jobb foran meg før Arni og pulken ser ut som det første bildet, men gu hvor artig det skal bli å gi denne skatten et nytt liv. Jeg gleder meg allerede. Tenker den skal få leve ihvertfall i 30 år til! Stort smil.

T x

This time I'll be special, you know I will

Nå 'ære jul igjen, ja nå 'ære jul igjen og jula varer helt til påske! -Iallefall har jeg tenkt å holde på den gode, varme julegleden helt til den byttes ut med en ny frisk påskeglede!

Det er lenge siden jeg har blogget. Jeg har vært syk så alt for lenge. Når formen begynte å tilta og jeg så vidt hadde stavret meg på beina var jeg tilbake på jobb. All energien jeg klarte å samle gikk til  jobbing, eksamen og juleforberedelser. Nå som det er jul og verden ikke er gått under, samler jeg alle krefter jeg kan slik at jeg kan starte det nye året frisk og med godt mot!

Så langt har jula vært fantastisk! Julaften ble feiret hjemme hos svigers, mens de tre første juledagene ble tildelt familien hjemme i Skatvika. Her skal det spises, slappes av, lekes og ikke minst; smiles og flires! Familien er samlet og det er deilig!

Skøyteferdighetene er nok ikke som da man var liten, 

men Mamma sier at øvelse gjør mester, så da får man bare øve! :)

Håper alle dere har hatt en riktig vakker jul og at den fortsetter slik! Må det nye året bli fylt med kjærleik og smil, og husk vettet når dere skal ut å sende opp fyrverkeri!!!

T x

The minute you let her under your skin

Jeg lovde bilde når jeg hadde fått noen til å stå modell for sjalet til Mormor Tuss. Eivind var sporty nok til å stille opp, og her er resultatet:

Foran er sjalet festet med en brosje kjøpt på Arts & Crafts.

Resten av strikkeprosjektene lages til mine kjære som også har tilgang til bloggen min. Bilder eller beskrivelser vil derfor ikke bli delt med dere heller. :) 

Nå står jeg foran tre eksamener samtidig. Jeg prøver fortvilt å skrive ferdig den ene i dag, men når formen enda ikke er kommet tilbake er ikke konsentrasjonen stort å skryte av heller. Eivind mener jeg burde sykemelde meg, og han har nok rett. Det ville imidlertid innebære at alle tre eksamenene blir utsatt til nærmere jul, og jeg kan da ikke nyte forjulstiden slik jeg ønsker, med masse jobb på Extra Leker og en skolefri fritid. Jeg skal til legen på mandag, så får vi se hva de mener. Jeg gleder meg til jul! <3 

T x

Give me love like her

Nå har det vært stille fra meg siden Halloween. Hadde jeg hatt noen nyheter, eller noe som kunne karakteriseres som det minste spennende, skulle jeg ha blogget tidligere. Nå har jeg egentlig ikke det... På mandag var jeg så heldig å få svelge slangen på sykehuset. Jeg kaller meg ikke heldig fordi det er en særlig fortryllende undersøkelse å gjennomgå, tvert i mot, det føles som å bli voldtatt i munnen av en hest...! Pent sagt... Jeg kaller meg likevell heldig fordi det virker som om det ikke er alle som får utrede sine plager på dette sykehuset. Nå skal jeg ikke starte et langt innlegg med klaging over behandlingen jeg har fått på sykehuset, men føler det er ganske fortvilende å få den behandlingen man blir lovet. 

Gastroskopiet viste gastritt i magesekken min. Gastritt er katarr og behandles med en syrekur. Legen var imidlertid ikke overbevist om at det var det som var årsaken til smertene mine og ønsket å utrede meg videre. Hun hadde nok rett i sine antagelser, for etter 5 dager på syrekuren merker jeg ikke noen særlig forbedring. Dagen etter undersøkelsen ringte hun meg og var svært bekymret. Det kunne se ut som om det ble å ta litt tid for å kunne få en ultralyd og svar på noen av prøvene, og det eneste hun kunne fortelle meg var at blodprøvene tilsa at jeg ikke hadde blødende sår innvendig. Hun lovet å ringe meg tilbake etter en dag eller to. Siden har jeg ikke hørt fra henne. Jeg har ringt og lagt igjen flere beskjeder om at hun må ringe meg, men hører fortsatt ingen ting. Jeg er i rimelig dårli form og er sykemeldt fra jobben. Jeg spiser svært lite grunnet smertene og allmenntilstanden blir ikke noe bedre av det. Det er en fortvilt situasjon å være i, og jeg kan ikke gjøre annet enn å håååpe at jeg har bedre nyheter å komme med over helgen. Turen hjem til mamma ble kanselert grunnet min dårlige form og behov for å være i nærheten av sykehuset. Jeg skal derfor tilbringe lørdagen sammen med min svigerfamilie, hvor laging av vårruller står på menyen. Jeg gleder meg til jeg blir frisk nok til å kunne spise dem. 

På den annen side finnes det noen gode sider ved å være syk og låst fast i sofaen. Sjalet som jeg skulle strikke til Mormor Tuss i julegave er blitt ferdig, og jeg må tørre å si meg fornøyd! :) Bilde kommer når jeg får noen til å stå modell. Nå er jeg over på nye strikkeprosjekter, og det blir nok flere enn Mormor Tuss som må regne med å få en myk pakke under juletreet i år! :) 

Strikking er kult! Det har det alltid vært! x)

T x

Like autumn leaves

Som et lite allehelgensmirakel kom jeg meg fra sykehuset akkurat tidsnok til å hente Gabriel på skolen og gjennomføre halloween-verksted hjemme hos oss. Prøvene kunne ikke bekrefte at noe var galt med bukspyttkjertelen min, og neste steg blir derfor gastroskopi (svelge slangen) for å finne ut om problemet sitter inne i magesekken. Jeg fikk kranglet meg til å slippe gastroskopiet på tirsdag og venter nå på beskjed om nårtid jeg skal inn igjen for en omgang med ren tortur... Selv hvor grusom en slik undersøkelse er, er det nok nødvendig. Formen er slett ikke bra og blir bare verre. Det er på ingen måte greit at det er slik det er nå.

Tross laber form var Halloweenfeiringen likevel helt fantastisk! Tirsdagens verksted ble en kjempesuksess, og jeg, Liselotte, Siri og Gabriel forvandlet stua vår til en skummel hule. Med spindelvev over alt, flaggermus, edderkopper, skjellett og rotter i hver en krik og krok var det en svært så uhyggelig i den ellers så lyse og koselige leiligheten vår. Vi leste også gamle, skumle sagn fra fylket som var samlet i boken "Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere". Dette til særlig stor begeistring hos Halloween-verkstedets yngste medlem.

På selveste halloweenkvelden leste vi noen flere sagn før vi kledde oss ut og satte kursen opp mot Maja og Stella. Hjemme hos dem startet vi vår "knask eller knep"-runde, og jobbet oss hele veien ned til oss. Kvelden ble en kjempesuksess, både for voksne og barn, og vi ser allerede frem til neste år.

Alle bilder er tatt av Liselotte (minus det siste bildet hvor hun er med på bildet selv.. Der er Gabriel den eminente fotografen!)

T x

La-la-la-la-la-la-la-Life is wonderful

Endelig er tirsdagen kommet. Den jeg hadde gledet meg så til. Jeg skulle være flittigResn å jobbe med skolearbeid før Liselotte og Gabriel skulle komme å hente meg. Da skulle vi fare å handle litt utstyr før resten av dagen skulle vies til Halloween-verksted. Da skulle vi klippe og lime og forvandle leiligheten vår til et skummelt sted, klart til morgendagens feiring. Da skulle det være spøkelseshistorier, godter, skumle kostymer og trick or treat som skulle stå på menyen. Nå ble ikke tirsdagen slik jeg hadde tenkt og jeg kan bare håpe at morgendagen skal kunne gå som planlagt. I morges ble jeg innlagt på sykehuset. Legene mistenker akutt pankreatitt (betennelse i bukspyttkjertelen) og utreder meg nå for det. Som kjent er det mest venting, så skolearbeidet blir nå gjort. Det er likevel en fortvilet situasjon, og jeg kan ikke annet enn håpe at de skriver meg ut slik at jeg kan leke sammen med mine elskede søster og tantegull. Smertene skal jeg klare å trosse. Spørsmålet er bare om legene tillater det. Det vil forhåpentligvis blodprøvene fortelle oss ganske snart.

Mens vi venter kan jeg fortelle at jeg og Mammaen min har laget en scrappeblogg sammen. Jeg skal derfor holde meg til å dele mine kreative kreasjoner på den bloggen, og er da fri til å blogge om alt annet her. Besøk oss gjerne og legg igjen en komentar. Smil.

Hobby i Hjertet

Andre nyheter verdt å dele:

Foto og redigering: Liselotte Holt Hansen

Min kjære tantegutt Gabriel er begynt på TaeKwonDo. Hver mandag fremover skal han møte opp på Mortensnes Skole og trene sammen med alle de andre store gutta. Han er desidert minst, men kjempegira. Her skal han lære seg teknikk, teknikk og teknikk. Teknikken må terpes og finslipes før han kan kalle seg en kampsportgutt. Det blir morsomt å følge han fremover, og jeg tenker nesten litt på å joine han på mandagene ;)

Til slutt kan jeg avslutte med et bilde fra helgen. Bildet er tatt i hjembygden min, Skatvika, ved brygga hvor jeg brukte å leke som lille Resn. 

T x

It takes to floors to make a story

Først kan jeg stolt fortelle at puta jeg snakket så varmt om tidligere er ferdig. Jeg har ikke fulgt noe mønster, men strikket etter eget (og Mammas) hode. Her er resutatet:

Nå som jeg er ferdig har jeg startet på et nytt prosjekt. Jeg skal strikke et sjal i julegave til Mormor (Eivind sin mormor). Jeg kan ikke få skrytt nok av DROPS sine strikkesider på nett. Tusenvis av svært gode oppskrifter, instruksjonsvideoer og selvfølgelig en bestillingsfunkjson hvor man kan kjøpe akkurat det rette garnet. Det eneste jeg har å klage over er at den utskriftsvennlige versjonen av oppskriftene inneholder mer farge og reklame enn selve nettsiden.... Jeg fikk derfor litt bakoversveis da to oppskrifter endte opp på ikke mindre enn 13 sider.. 

Uansett. Sjalet blir iallefall lilla og jeg tror det kommer til å bli kjempefint. Lover å blogge bilde når jeg blir ferdig en gang før jul! :D Her er sjalet slik det skal se ut. x)

T x

Before they're gone in the morning

Etter en uke med feber og shabby allmenntilstand har jeg fått nok og driter i hele formen. Har bestemt meg for å leve etter Mammas gamle ordtak "dauen ska ei årsak ha" og tar med meg Eivind, Arni, Thea, Ronny og Artemis og setter nesen mot hytta i Øverbygd. Ser frem til en hel helg med god selskap som skal tilbringes i hovedsak i friluft og fjellandskap, men også i superundertøy på hytta. Gleder meg stort.

Jeg tviler vel heller på at været vil bli helt det samme som sist vi var på hytta... Slenger med et bilde likevel. Bittelille Arni og Noka poserer på det vakre tunet. Jeg har pakket dunjakka og er nå klar for en fantastisk helg med mine. Farvel kjas, mas og dårlig form. Hytta -here we come! <3

T x

So tell me again what am I feeling you know me so well

Det er høst og verden rundt meg har skiftet ham. Alle bladene på trærne har blitt gule og orange og bakken føles mykere å trø på. Når jeg ser ut vinduet ser jeg bare tomme grener fordi alle de gule og orange bladene har falt ned. Nå danser de sin egen dans langs bakken i vinden. Rundt og opp før de blir fanget av en saftig hundekjeft som finner dansende løv svært undeholdende å fange. Selv om denne årstiden er uendelig vakker og selv om luften føles renere og friskere enn i noen annen årstid, fører den ofte med seg den styggedommen man kaller influensa. Dette er stort sett den eneste tiden på året jeg blir syk og heller ikke i år klarte jeg å slippe unna.

Med hakkende tenner, badende i svette, inntullet i en tykk dyne danset jeg min egen dans langt inn i feberfantasiene mine. Jeg har ofte lurt på hvor de kommer fra og hva som gjør at den febersyke hjernen bestemmer seg for å vise meg tanker og ideer jeg ikke ville ha satt meg ned å reflektert over før. Noen ganger er disse fantasiene nettopp det; fantasier. Tull og usammenhengende vas som ikke gir noen mening i det hele tatt. Andre ganger trigges tanker som lenge har ligget og ulmet i underbevistheten, men som jeg kanskje ikke helt har turt å ta og føle på. Iallefall er det slik for meg og min hjerne.

Denne gangen var det store spørsmålet mitt drømmer. "Follow your dreams" er rukket å blitt en klisje som man hører og leser om over alt. Alle sier at du skal følge drømmene dine og jeg opplever at det er blitt en opplest og vedtatt sannhet. Hva så om man ikke har noen drømmer? Eller kanskje man ikke vet hvilke drømmer man egentlig har? Kanskje er det slik at drømmene skifter like fort som vinden skifter retning, eller at man drømmer om ting man egentlig ikke ønsker. For meg har den siste tiden vært som å vakle rundt på en verden som skjelver og faller fra hverandre. Jeg har byttet studier, endret retning i livet, mistet en hund og følgesvenn og fått en ny, helsen skranter mer og mer og lager begrensninger der jeg ikke ønsker å være begrenset og over alt rundt meg skjer store og små forandringer jeg må forholde meg til. Alle mingvasene jeg prøver å balansere på hodet mens jorda skjelver under meg har plutselig formert seg og blitt flere og tyngre. Jeg anser meg selv som en drømmer og mener med hele mitt hjerte at drømmer er noe man skal følge. Likevel blir det litt vanskelig når man drømmer om å bli proff danser etter å ha sett So You Think You Can Dance, dedikere hele livet til hund, hundetrening og hundeoppdrett når jeg snakker med mine hundevenner og ikke minst bli den neste Lars Monsen hver gang jeg kjenner friluft mot huden min og ser fjell og natur i det jeg vender ansiktet bort fra by og bebyggelse.

Det er likevel en trøst å vite at vi alle føler det slik noen ganger. Heldigvis har jeg en bestemor piletre som kan fortelle meg å lytte til hjertet.

Que que na-to-ra

You will understand

Listen with your heart

You will understand

Let it break upon you

Like a wave upon the sand

Listen with your heart

You will understand

Min bestemor piletre heter Mamman mine. 

Selv om hun ikke ligner særlig ved første øyekast er hun også vis, omsorgsfull og forståelsesfull. Hun klarer alltid å få meg til å smile og gir meg gode råd uten selv å lede meg den veien hun ønsker.

Hva er så drømmen min? Hva er det jeg skal følge med hele mitt hjerte? Jeg vet ikke helt. Alt jeg vet er at jeg aldri må slutte å lete.

T x

Little boy me went fishing in a wooden boat.

Jeg er for tiden hektet på interiør. Ikke interiør generelt og min "hektethet" kan ikke sammenlignes med min søster Liselottes. Jeg vil likevel påstå at jeg er blitt hektet på interiør som faller inn under min egen stil, og interiør til vår leilighet. Vår leilighet betyr den leiligheten vi leier og som vi etter all sannssynlighet kommer til å leie en god stund fremover.

Det er en fin leilighet, og jeg liker den. Jeg liker også å bruke alt for mange penger på nye (og gjerne veldig gamle) ting til den. I går skulle jeg innom Kid Interiør for å plukke med meg en søt liten, hvit løper til det nye stuebordet vårt, og endte opp med to store poser med diverse skatter. Det skal sies til mitt forsvar at betjeningen på Kid er utrolig hyggelig, og det er lite som gjør handlingen så tilfredsstillende som når betjeningen har stor kunnskap om varene i butikken sin, og som er flinke på mersalg. Jeg tenker alltid "d-oh, I did it again" når jeg går ut med mye mer enn jeg hadde tenkt, men det er likevel ikke en veldig vond følelse.

I et forsøk på å gjøre leiligheten litt lysere har jeg den siste tiden fått solgt mange av våre mørke møbler ved hjelp av min fantastiske Liselotte. Vi har derfor klart å lage en liten pott med "interiør-penger". Dette har resultert i bl.a. nytt stuebord, Kvitebjørn Kong Valamon-bilde til gangen, diverse duker, blomster og annet nips. Potten er fortsatt ikke tom, og jeg veier hver krone ganske nøye.

Jeg var innom Nille i går og falt pladask for de nye telyseholderne med strikket omslag. Da jeg LENGE har siklet på flettestrikkede puter fra diverse butikker, kom ideen om å strikke putetrekk selv. Jeg har mange flerfargede puter som ikke passer helt inn i den nye "min stil", og trengte derfor bare garn og strikkepinner. Med brainstorming og instruksjoner fra mamman mine over telefon kom jeg i gang med mitt første strikkede putetrekk. Det blir spennende å se om det blir bra, eller om det faller i posen med uferdige strikkeideer. I will keep you updated.

Bare fantasien setter stopper. Kanskje blir det noen strikkede puter i julegave?

T x

Excuse me while I fall asleep

Da er første hjemmeeksamen i lektorstudiet mitt levert. Karakter vil jeg ikke få før hjemmeeksamen nr.2 er levert, en gang nærmere jul. Nicco er fortsatt på besøk og han og Arni kommer godt overens. Selv om Nicco synes det er svært vanskelig å ikke leke med Arni inne, tror jeg ikke han har det så aller verst :) Etter en lengre tur i lysløypa i går nøt gutta et gjørmebad i Bak-olsen. Dette til min store underholdning og Eivinds store fortvilelse (når vi kom hjem og skulle inn...).

Her leker gutta ute i et lite glimt av sol.

Det er morsomt å se hvor forskjellige de er. Niccos sterke Border Collie-gener gjør han kjapp, smidig og latterlig smart. Arni er fortsatt klumsete, men mye sterkere enn Nicco. Når Arnis labber er fire ganger større enn Niccos, er Niccos eneste, men likevel store fordel, at han kan løpe fletta av sin litt større kompis. Når Nicco står utenfor i band er det derfor Arni som har overtaket. Er de løs, har ikke Arni en sjangs.

Etter mye venting er endelig TENSen kommet hjem til meg. Nå skal jeg strømbehandle nervesystemet hver dag, og håpe at det, sammen med medisinene, vil gjøre hverdagen min litt lettere.

Det er skumle greier med den strømmen, spør du meg... Men må man, så må man...

T x

P.S: Vil bare kjapt nevne at det er Dreamcatcher kl.20:00 på Driv i kveld, og at jeg gleder meg til å se dere alle der! Vi har tre superfantastiske artister på plakaten, i kveld som alltid ;) Sjekk dem ut her:
Lauren Aquilina
Kristian Park
Mira Mireya

We'll sail on the high tide. Drift on the open sea.

I går var fantastisk. Etter å ha tilbragt mye tid på kjøkkenet når man egentlig burde skrive hjemmeeksamen ble det til slutt en treretters middag sammen med herlige Gaute og Maja. Når maten var inntatt og sukker-rushet fra desserten hadde kicket inn ble det spill og latter til langt ut i de små timene. Jeg tok selvfølgelig ingen bilder, men må få presisere at Maja og meg selv vant både i Fantasi og Alias, og er så lagt ubeseirede dronninger på vårt felt.

I dag kom gudmor sin lille venn på besøk. Nicco skal være her i en god uke og har allerede slått seg fint til ro. Den store utfordringen er å få han til ikke å leke med Arni inne. Dette er en regel vi har hos oss. Leking = ute. Inne er man rolig. Det er morsomt å se hvordan Arni fullstendig overser Niccos forsøk på leking, da Arni godt vet hva som er greit og ikke greit. Nå ligger de og sover med en halvmeters mellomrom, og det lover jo godt.

Arni og Nicco er særdeles flink til å 

sitte når det er godbiter i luften!

Disse to krabatene er så forskjellige som natt og dag, men er likevel kjempegode venner. Selv om Nicco er eldst er det Arni som er den rolige og avslappede, typiske Bernern. Nicco som er av rasen "Godt og Blandet" har fått aktivitetsnivået og intelligensen til Border Collien, som også har vært med på å forme eksteriøret hans. Det er få hunder som lærer like kjapt som Nicco. Med riktig trening kan man få han til å gjøre hva som helst. Men også uvaner lærer han latterlig fort ;)

Nå er det som tidligere nevnt tid for hjemmeeksamen. Jeg har helgen på meg til å fullføre det jeg har begynt å skrive, og til å finpusse det, før innleveringsfristen på mandag. Selv hvor spennende det jeg skriver om faktisk er, er det mange ting jeg heller ville gjort enn å sitte inne og skrive på en lørdag. Værgudene har slått til med noen dager med ordentlig vakkert høstvær. Bladene på trærne er gule, og ute i skog og mark er det tusenvis av farger og nyanser som ikke var der for en måned siden. Høsten i godt vær er et av naturens vakreste kunstverk, og det føles vondt å bare kunne se det gjennom vinduet.

Bildene er tatt på Kvaløya på denne tiden i fjor. 

T x

When she looks at his photographs I know love outlives the past

Formen tilltar. Sakte men sikkert blir smertene mindre og mindre fremtredende. Medikamentene jeg bruker virker, og selv om dosene er oppe i størrelse hest, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Dosene skal justeres videre, og målet er å øke epilepsimedisinen i takt med en nedtrapping av andre smertemedikamenter. Jeg har lit til legene og satser på at de vet hva de gjør.

Forrige helg var en spennende helg. Både for meg og for Arni. Det var vår aller første deltakelse i utstillingsmiljøet, og selv om det bare var valpeshow 4-6 mnd, var jeg kjempenervøs. Som første mann i ringen kastet vi oss i det, og fullførte med glans. Arni oppførte seg eksemplarisk og viste seg frem bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Med en fantastisk kritikk og lilla sløyfe i handa er jeg virkelig blitt bitt av basillen. Selv om Arni ikke nådde til topps, men kom som nr 2, skal vi prøve igjen neste gang sjansen byr seg!

Dommeren undersøker Arni

Foto: Siri Andersen

Prøver å huske alt Trine-Lise har lært meg og gjentar "lange steg" inni hodet mitt hele runden rundt

Foto: Siri Andersen

Arni og Mamman i fin symfoni. Oppmerksomme på hverandre. Kjærlighet.

Foto: Siri Andersen

Et forsøk på å stille Arni opp slik han skal stå. Det er vanskeligere enn det ser ut til. Det er hverken lett å få en valp til å stå med beina der du plasserer dem, eller se om du har plassert dem rett, siden du ser alt ovenfra...

Foto: Siri Andersen

Vi klarte oss bra! Stolt gutt -og stolt Mamma! <3

Foto: Siri Andersen

Vi sees på neste utstilling i Tromsø!

T x

What I wouldn't give to be on that wooden boat

Formen tiltar sakte men sikkert. Ikke alle dagene er like gode, men det er tydelig at medisineringen har effekt. I morgen skal dosene vurderes av legene og eventuelt justeres dersom de finner det nødvendig. Jeg har forsiktig begynt på jobb igjen og har klart å delta på alle forelesningene så langt. Seier!

Da jeg kom hjem fra første dag tilbake på jobb i går var jeg selvfølgelig ganske dårlig. En av mestringsteknikkene mine når det kommer til å klare å leve med smerter er å holde hodet opptatt. Jeg kan ikke la meg selv tenke på smertene og må tvinge meg selv til å holde tankene andre plasser. I går ble det derfor litt baking i heimen.

Disse konfektkulene er ikke noe for de som passer vekta. En ordentlig kaloribombe, men fantastisk herlig!! Vi har alltid kalt dem "negerbolla", noe som er fullstendig politisk ukorrekt, uten at det noen gang har ligget noe vondt i navnet.

Det var ikke bare mamma som skulle kose seg, men lille Arni måtte også få noe litt ekstra. Jeg har aldri bakt hundekjeks før, og var svært spent på hvordan dette skulle bli. Eivind fikk en "Kokebok for Hunder" i bursdagsgave, og jeg har enda ikke kommet meg til å bruke den. Arni ble iallefall kjempefornøyde, og det blir nok ikke siste gang jeg baker hundekjeks.

Her er oppskriften:

150g sammalt hvetemel

150g lettkokte havregryn

2 ts bakepulver

30g smør

2ss honning

2 egg

1 dl melk

mel til utbaking

Ha melet, havregrynene og bakepulvret i en bolle og bland godt. Tilsett smør i små flak sammen med honningen, eggene og melken. Kna godt sammen.

Forvarm stekeovnen til 200 C.

Dekk et stekebrett med bakepapir.

Kjevle ut deigen på et lett melet underlag til en omlag 1cm tykk leiv. Skjær ut kjeks i den formen du ønsker og plasser dem på stekebrettet. La det være litt plass mellom kjeksene og stek dem i den varme ovnen i 15-20 minutter. Sku av varmen og la kjeksene tørke i ovnen i ytterligere 2 timer. 

Enkelt og greit. Vips så har du hundekjeks. 

T x

They changed it from the book

Etter en god uke på ferie i byen måtte det komme. Chogan reiste hjem og nå må Arni ta til takke med oss og lekene sine som lekekamerater. Han er savnet og vi håper alle at han kommer snart tilbake. 

Ferien er uten tvil over og hverdagen er her igjen. Selv hvor deilig det kan være med ferie var det godt å starte på jobb igjen, for ikke å snakke om å starte opp skolehverdagen. Desverre er gleden blitt dempet med at kroppen har bestemt seg for ikke å fungere som den skal. Kjeveleddet har igjen slått seg vrang, noe som medfører enorme smerter og således nedsatt livskvalitet. Selv noe så enkelt som å moppe gulvene blir et eget lite smertehelvette. Etter å ha kjempet meg gjennom noen få dager på jobb måtte jeg innse at slaget var tapt og sykemeldingen var et faktum. Heldigvis finnes det muligheter der ute i den medisinske verden, og jeg er, i samråd med Smerteavdelingen på UNN, satt på en hel haug forskjellige medisiner som i kombinasjon forhåpentligvis skal klare å hjelpe meg. I tillegg skal jeg strømbehandles hver dag fremover. Å begynne på en medisindose som kunne slått ut en hest har sine baksider. Bivirkningene av epilepsimedisinen de har gitt meg gjør at jeg sliter med motorikken og balansen, og sammen gjør medisinene meg forferdelig trøtt. Jeg er enda i opptrappingsfasen, men føler allerede at smertene har avtatt en del. Dette er gode nyheter og jeg kan bare krysse fingrene for at det med tiden vil klare å fjerne smertene såpass at jeg kan leve igjen. Fungerer ikke dette har legene både en plan B og en plan C som kan utprøves. Jeg priser meg lykkelig for å ha vært så heldig å møte så flotte mennesker i helsevesenet som viser forståelse og omsorg, og som virkelig ønsker å hjelpe. 

Så intill videre er jeg rimelig fastlåst hjemme. Jeg prøver å få med meg forelesningene på skolen, men bare det gjør meg helt utmattet og, som all annen aktivitet, medfører en øking i smertene. I går hadde jeg en liten hjelper på besøk, og ingen er så flott som han. Tanteungen min Gabriel passet godt på tante og hjalp til der det trengtes. Når vi fikk levert en Ellipsemaskin på døren satte lille gutten i gang med monteringen. Ikke alle 8 åringer kan skilte med at de har montert et helt treningsapparat, med både skruer og alt det elektriske som fulgte med. Jeg er iallefall imponert over gutten!

Jeg har et håp om at jeg snart skal være tilbake på beina igjen. Jeg kan ikke tenke noe annet, og med friskt mot venter jeg på bedringen som jeg vet kommer. I all elendigheten er det godt å ha gode venner som sender støttende og oppmuntrende meldinger, og en kjæreste som tar veldig godt vare på meg. Også Arni sørger for at smilebåndet blir godt brukt hver dag, og når min fantastiske svigermor kommer med trøstegave kjenner jeg at, selv om det føles som om jeg brenner opp fra innsiden, har jeg det faktisk veldig godt!!

T x