I feel the stillness of the sun and I feel fine

Sola er tilbake. Det er ingen tvil om det. Jeg så henne i dag. Like vakker som i fjor. Det gjør noe med deg å se sola den første gangen etter hennes alt for lange fravær. Ikke bare blir humøret bedre, smilet og latteren lettere å finne frem, men det gjør noe med selve kroppen. Noen stoffer slippes løs og man føler seg straks annerledes. Bekymringene jeg grublet så hardt over i går virker plutselig overkommerlige. Beina blir lettere å løfte, og hodet føles ikke så tungt. Mørketida kan røyne på, særlig når vinteren består av bare is, sørpe og vann. Likevell ville jeg aldri vært foruten den. Hvor enn tappet av energi man kan føle seg mot slutten av en lang, mørk periode, sitter man uten tvil igjen med mer energi etter det første solglimtet enn man hadde før man gikk inn i mørketiden. Uten mørket ville jeg aldri kunnet satt så stor pris på sola og lyset. Uten mørket ville ikke magen og hodet bruset om kapp av ren lykke når de første solstrålene treffer ansiktet og blender deg fullstendig. Både av sitt sterke lys og sin skjønnhet. "Vi har sola og snart er det sommer!" <3

Her treffer sola toppen av Blåmann. Utsikten er fra Håkøya hvor vi (jeg og Arni) la søndagsturen i dag, sammen med Trine-Lise, Dacota, Ella, Klara, Gøte og Caro :)

T x