17.mai 2011 skulle bli en helt annerledes 17.mai for meg. Etter 10 år med et intenst ubehag bare med tanken på å måtte feire nasjonaldagen. Et sterkt hat for å måtte ta på seg det falske smilet og forholde meg til en hel masse mennesker når jeg egentlig helst bare ville være hjemme, hele opplevelsen toppet med ubehagelige penklær som hverken sørger for en behagelig temperatur eller på noen måte er praktisk. Etter å ha hentet fineste Marie og Sirimine, møtte vi yndlingsgutten min, Gabriel i byen sammen med fine Liselottemine, og gikk sammen med dem i tog. Vet ikke akkurat når, men plutselig slo det meg at smilet mitt ikke var falskt. Jeg var omringet av vakre mennesker og ekte glede. Bestefar ville vært stolt av meg.
Da tiden var inne kjørte jeg, Siri og Marie til Malangen på hytta til Pappan mine og Turid. Der var planen at jeg skulle forberede meg til morgendagens eksamen, og glemme hvilken dag det var. Slik ble det ikke. Pappa og Turid disket opp med grillmat, og både praten og latteren satt løst. Kvelden endte med x antall runder Gruble og da jeg var kommet meg i seng var jeg alt for trett til engang å tenke på naturfagen, men klarte ikke slutte å smile. Dagen hadde vært helt fantastisk og de gamle, ekle følelsene var erstattet med varme, glede og stolthet. Jeg ser fram til neste år med bunad, det norske flag og is. Masse, masse is xD
T x
Så utrolig godt å høre! Æ hadde no også en bra super dag ;)
SvarSlett