There will be a time to laugh, but now we cry

Det er to dager siden den forferdelige tragedien som har rystet hele verden fant sted i Oslo og på Utøya, men sjokket har fortsatt ikke lagt seg. Dødstallet er steget til 93 mennesker hvor størsteparten av de omkomne er ungdommer under 25 år. Fortsatt leter man etter savnede og antatt døde. Tallet er ikke endelig, og man svever rundt i en usikkerhet som føles både tom og kaotisk på samme tid. Alt er ubegripelig og surrealistisk. Man har så mange spørsmål som man ikke får svar på. Alle bildene i hodet man ikke klarer å få ut. Ord kan ikke komme i nærheten av å beskrive følelsen av hjelpeløshet og fortvilelse.

I hele gårdagen gikk jeg rundt i en tåke. TV'en brumlet ut oppdateringer i kapp med artiklene jeg leste på internett og alle statusoppdateringer på facebook og twitter. Berørte bloggere delte sin frustrasjon og hele Norge, ja, hele verden, hadde øynene sine på det lille landet i nord som vi elsker så høyt.

Nå begynner det å gå opp for meg at dette faktisk er virkelighet. Monica, den blide, nydelige Utøya-mammaen som tok i mot meg og mine venner i 2003 finnes ikke mer. Simon Sæbø er savnet, Gunnar Linaker er død og både Ylva og Viljar Hanssen er hardt skadet. Dette er bare noen av de vakre menneskene som skulle til Utøya for å kose seg på sommerleir sammen med andre engasjerte ungdommer fra hele landet. Hvordan noen kan gjøre noe som dette er helt ubegripelig. Men vi skal ikke la han vinne. Vi skal reise oss samlet og vi skal dyrke demokratiet som aldri før! Vi skal komme oss gjennom dette med kjærlighet og samhold!

Jeg tar av meg hatten for vår kjære statsminister Jens Stoltenberg som har vist seg om en sann leder for folket! Jeg er stolt av å være norsk. Stolt over regjeringa mi og kongehuset mitt! Jeg er stolt av det norske folk som tenner lys, kommer med blomster og som samles og er der for hverandre. Det er et vakkert land, et vakkert folk og jeg vil ikke være noe annet enn norsk akkurat nå!

Jeg avslutter bloggen med en så alt for passende sang av min kjæreste Liselottemine <3

Break your heart and run away

Still your mind

The world is on delay

They are gone

And there will be a time to smile

But not today

In the night

A truth is told

Waking faded scars of old

They break down 

And there will be a time to laugh

But now they cry

And all of time passes by

When all eternity breathes its final sigh

And there should be a time to live

And there should be so much love to give

But not today...

T x