I hele gårdagen gikk jeg rundt i en tåke. TV'en brumlet ut oppdateringer i kapp med artiklene jeg leste på internett og alle statusoppdateringer på facebook og twitter. Berørte bloggere delte sin frustrasjon og hele Norge, ja, hele verden, hadde øynene sine på det lille landet i nord som vi elsker så høyt.
Nå begynner det å gå opp for meg at dette faktisk er virkelighet. Monica, den blide, nydelige Utøya-mammaen som tok i mot meg og mine venner i 2003 finnes ikke mer. Simon Sæbø er savnet, Gunnar Linaker er død og både Ylva og Viljar Hanssen er hardt skadet. Dette er bare noen av de vakre menneskene som skulle til Utøya for å kose seg på sommerleir sammen med andre engasjerte ungdommer fra hele landet. Hvordan noen kan gjøre noe som dette er helt ubegripelig. Men vi skal ikke la han vinne. Vi skal reise oss samlet og vi skal dyrke demokratiet som aldri før! Vi skal komme oss gjennom dette med kjærlighet og samhold!
Jeg tar av meg hatten for vår kjære statsminister Jens Stoltenberg som har vist seg om en sann leder for folket! Jeg er stolt av å være norsk. Stolt over regjeringa mi og kongehuset mitt! Jeg er stolt av det norske folk som tenner lys, kommer med blomster og som samles og er der for hverandre. Det er et vakkert land, et vakkert folk og jeg vil ikke være noe annet enn norsk akkurat nå!
Jeg avslutter bloggen med en så alt for passende sang av min kjæreste Liselottemine <3
Break your heart and run away
Still your mind
The world is on delay
They are gone
And there will be a time to smile
But not today
In the night
A truth is told
Waking faded scars of old
They break down
And there will be a time to laugh
But now they cry
And all of time passes by
When all eternity breathes its final sigh
And there should be a time to live
And there should be so much love to give
But not today...
T x
♥ En klem til deg. Fint skrevet, sterkt og fint.
SvarSlett