Etter en god uke på ferie i byen måtte det komme. Chogan reiste hjem og nå må Arni ta til takke med oss og lekene sine som lekekamerater. Han er savnet og vi håper alle at han kommer snart tilbake.
Ferien er uten tvil over og hverdagen er her igjen. Selv hvor deilig det kan være med ferie var det godt å starte på jobb igjen, for ikke å snakke om å starte opp skolehverdagen. Desverre er gleden blitt dempet med at kroppen har bestemt seg for ikke å fungere som den skal. Kjeveleddet har igjen slått seg vrang, noe som medfører enorme smerter og således nedsatt livskvalitet. Selv noe så enkelt som å moppe gulvene blir et eget lite smertehelvette. Etter å ha kjempet meg gjennom noen få dager på jobb måtte jeg innse at slaget var tapt og sykemeldingen var et faktum. Heldigvis finnes det muligheter der ute i den medisinske verden, og jeg er, i samråd med Smerteavdelingen på UNN, satt på en hel haug forskjellige medisiner som i kombinasjon forhåpentligvis skal klare å hjelpe meg. I tillegg skal jeg strømbehandles hver dag fremover. Å begynne på en medisindose som kunne slått ut en hest har sine baksider. Bivirkningene av epilepsimedisinen de har gitt meg gjør at jeg sliter med motorikken og balansen, og sammen gjør medisinene meg forferdelig trøtt. Jeg er enda i opptrappingsfasen, men føler allerede at smertene har avtatt en del. Dette er gode nyheter og jeg kan bare krysse fingrene for at det med tiden vil klare å fjerne smertene såpass at jeg kan leve igjen. Fungerer ikke dette har legene både en plan B og en plan C som kan utprøves. Jeg priser meg lykkelig for å ha vært så heldig å møte så flotte mennesker i helsevesenet som viser forståelse og omsorg, og som virkelig ønsker å hjelpe.
Så intill videre er jeg rimelig fastlåst hjemme. Jeg prøver å få med meg forelesningene på skolen, men bare det gjør meg helt utmattet og, som all annen aktivitet, medfører en øking i smertene. I går hadde jeg en liten hjelper på besøk, og ingen er så flott som han. Tanteungen min Gabriel passet godt på tante og hjalp til der det trengtes. Når vi fikk levert en Ellipsemaskin på døren satte lille gutten i gang med monteringen. Ikke alle 8 åringer kan skilte med at de har montert et helt treningsapparat, med både skruer og alt det elektriske som fulgte med. Jeg er iallefall imponert over gutten!
Jeg har et håp om at jeg snart skal være tilbake på beina igjen. Jeg kan ikke tenke noe annet, og med friskt mot venter jeg på bedringen som jeg vet kommer. I all elendigheten er det godt å ha gode venner som sender støttende og oppmuntrende meldinger, og en kjæreste som tar veldig godt vare på meg. Også Arni sørger for at smilebåndet blir godt brukt hver dag, og når min fantastiske svigermor kommer med trøstegave kjenner jeg at, selv om det føles som om jeg brenner opp fra innsiden, har jeg det faktisk veldig godt!!
T x
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar