Forrige uke var jeg i Austin, Texas, og South By South West (SXSW). Temperaturmåleren viste 23 grader og 80% luftfuktighet, shortsen og singletten var kommet frem fra sitt gjemmested langt inn i skapet og ryggsekken var fullstappet med kamera, solkrem, gnagsårplaster og andre nødvendigheter når man skal utforske nye landområder.
Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet hjemme og leser pensum. Temperaturmåleren viser -1 grader og lufta er ikke fuktig lengre. Bakken er dekt av deilig, hvit snø og på himmelen danser nordlyset til sine mystiske rytmer. Jeg er fortsatt svimmel fra uken som har gått og skal prøve å gjøre en liten oppsummering av mine inntrykk fra min første deltakelse på verdens største musikkbransjefestival; SXSW.
Jeg vil starte med å si at jeg aldri vil kunne skildre opplevelsen slik den fortjener. Til det fins det ikke ord.
På de to ukene festivalen foregår inntar 35.000 registrerte festivaldeltakere fra hele verden hovedstaden i Texas; Austin. Hovedåren i byen, 6th street, er avstengt for trafikk. I alle bygninger, eller objekter som kan fungere som bygninger er det satt opp en eller flere scener, eller objekter som kan fungere som scener. Hvert eneste gatehjørne er okkupert av artister og band som ønsker å øke sin fanbase og spre sin musikk til verden. Gatene er dekt av et feststemt menneskemyldrer så langt øyet kan se, samt et tykt teppe av alkohol og svette, og pot'en flyter helt åpenlyst. Politiet har ikke kapasitet til stort annet enn å prøve å være synlig, og å prøve å ta hand om de aller groveste tilfellene av kriminalitet. På SXSW er det meste lov, og alle synes å leve etter regelen "what happens on tour stays on tour".
Det som slo meg svært tidlig var hvor inderlig usynlig man blir i slike folkemengder. Ikke bare jeg, det er vel ikke en enorm bragd for en jente på 1,53 å bli usynlig, men alle sammen. Jeg har ikke tallet på hvor mange band og artister jeg har sett i løpet av uken, men desverre husker jeg kanskje navnet på to av dem jeg ikke hadde hørt om fra før. Jeg har også møtt mange dyktige og kjempetrivelige bransjefolk, men jeg husker dem ikke. Jeg vedder høyrehanda mi på at de fleste som har møtt meg heller ikke husker meg lengre. Kaoset sluker alle, og inntrykkene blir så alt for mange til at noe som helst klarer å feste seg på et skikkelig vis.
Samtidig er det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. En opplevelse ulik noe annet jeg tidligere har opplevd. Showcases, konserter, sykleturer og flaggermus. Mennesker, mat, messer og musikk. Fremfor alt musikk. Amerikanerne gjør ingenting halvvesis, og jeg har med meg hjem mange gode ideer om hvordan man skal og ikke skal arrangere best mulige helhetlige musikalske opplevelser. Jeg har lært mye, sett mye og ledd mye.
Jeg kan konstaterer at SXSW 2012 var en suksess!
T x
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar