If I am not mistaking, this is my heart breaking

Det skulle ha kommet en blogg om hvor fantastisk København var forrige helg. Om det gode været og det grønne gresset. Om alle de herlige menneskene jeg ble bedre kjent med, og om alle de morsomme tingene vi gjorde sammen. Selv hvor sant det enn er, er det desverre ikke det denne bloggen kommer til å handle om. De store smilene i fjeset våre da vi landet i vinterparadiset forrige mandag, klare til å fortelle om hvor vakker København var, ble brått snudd om til gråt og fortvilelse da vi fikk høre den forferdelige nyheten om hva som hadde skjedd på hjemmefronten mens vi var utenbys.

Vår aller kjæreste lille skatt, Mica, er blitt syk og hadde i helgen utvist agressjon ovenfor en, for henne, vilt fremmed mann. Etter konsultasjon med veterinær på tirsdag viste det seg at Mica mest sannssynlig har hjernesvulst. Alle tegnene som vi har bagatellisert over en tid, toppet med hendelsen i helgen, tyder på at vårt lille hjerte er syk og har vært det en stund. Avgjørelsen er en av de vanskeligste vi har måttet ta, og iløpet av noen få dager vil vi måtte ta farvell med vår elskede Mica.

I helgen som var samlet hele familien seg på Senja. Mica var i sentrum, og selv om det var ubegripelig tøft å vite hvorfor, var det litt godt å kunne være sammen om tankene. Hun har siden vi kom hjem fra København blitt betydelig dårligere i formen. Hun klarer ikke gå lange turer. Koordinasjonen er blitt dårlig og hun har med jevne mellomrom hefige skjelveanfall med hyling og gråting. Det er tydlig at hun har vondt og ser helst at hun bare kan ligge på fanget.

Dyrelegetimen på torsdag kan nesten ikke komme fort nok samtidig som den er så alt for nært forestående.

Kjæreste Mica, du kommer til å bli dypt savnet og vil aldri bli glemt! Vi elsker deg!!

T x